Ta det som det faller seg,- og le!

Ja, det er et av Baloos (Fra Disney's Jungleboken) favorittuttrykk, og vi kan ikke være annet enn enig i at det er i grunnen ofte er det aller beste.

Denne historien har ikke mange hundehår i seg, men kanskje den kan brukes til noe.

Bjørn og jeg forlot hunder og barn med bilen lastet full av alt som hører en oppussingsjobb til. Det tøt av pensler, rørepinner, verktøy, malingsspann og godt humør. Vi hadde satt av et par-tre dager til å male en entrè og to soverom hos faren min, det hele skulle være en smal sak. Et ikke helt ukjent fenomen i prosjekter man ikke helt hører hjemme i, er at man mangler et eller annet. Det skjedde selvfølgelig oss også, og vi endte opp med to ekstraturer til Obs før vi hadde nok maling. Sånne ting er ikke spesielt tidsbesparende, så da vi kom til faren min fredag morgen, lå vi allerede en hel dag etter skjemaet.

Vi tømte soverommet for alt som bæres kunne, men en diger dobbelseng med tvilsomme fester seiret over våre ønsker, og fikk bli stående. Meter på meter med gråpapir ble lagt over senga og vi kastet oss over malespann og rulle. Første strøket i taket gikk som en drøm, etter tjue minutter var det hvitt og lekkert og så fornøyd på klokka og gledet oss til en tidlig fredag. Eller kunne vi klare veggene samtidig og kanskje ta igjen noe av forsinkelsene? Optimismen boblet i luften og alt så lovende ut.

Så var det full revers. Bokstavelig talt. I det Bjørn har malt et par kvadratmeter på strøk nummer to, begynte malingen å rulle seg på rullen i steden for av. Det var et helt utrolig syn. Sakte, men sikkert falt malingen ned fra taket. Det hang meter-lange remser ned fra taket og det hele minnet mest om Spøkelseshuset på Tusenfryd. All maling som noensinne har vært i taket bestemte seg for å følge tyngdekraften og datt med ekle klask ned på gulvet. Der stod vi da, med hakeslepp og vantro i blikket, og så dobbeltsenga forsvinne i et lag av årgangsmaling fra tidlig 40-årene. Sakte gikk det opp for oss hvordan det ville vært for faren min å våkne hvis dette hadde skjedd om natten mens han lå og sov. Det ble rett og slett hysterisk morsomt.

Det var jo ikke annet å gjøre enn å skrape av de restene som satt igjen. Det hadde sikkert vært grei skuring hvis det ikke hadde vært for at de mest gjenstridige flekkene selvfølgelig befant seg midt over den nå høyst ikke-mobile neddyngede dobbelsenga og egentlig var utenfor rekkevidde. På det punktet hadde vi nådd en litt fandenivolsk innstilling og ved hjelp av en rekke C-momenter og smidige bevegelser som kan gjøre den mest tøyelige Laban-seigmann misunnelig, fikk vi fjernet de siste sporene av farge i taket.

Etter en runde med sliping av murpuss, malingsrester og gammelt tapetlim, var vi dekket av et tykt lag med seigt pudder og vi så ut som "de levende døde". Alt var hvitt, håret, kroppen, ja til og med neseborene var askegrå og neppe kjernesunne å puste gjennom.

Da støvet hadde lagt seg såpass at vi hadde en smule gangsyn, var det bare å begynne og brette sammen malingen som hadde falt ned. Litt etter tuslet jeg ut med to bæreposer med pent sammenpakket malingsflak, ikke så mye som et tørkepapir eller en tape-rest var i posene, kun et ukjent antall meter med nesten verneverdig maling.

Det hadde vært flere måter å reagere på da dette skjedde. Noen ville kanskje blitt en smule irriterte, kanskje noen til og med hadde valgt et ukvemsord eller to. Men resultatet hadde vært akkurat det samme. Taket måtte helskrapes, og males på nytt. Det er unektelig hyggeligere å gjøre en sånn ting når stemningen er god enn når alt blir fokusert på hvor mye ekstra tid, maling og ork dette medførte.

Sånn er det med mange ting. Har du f.eks. blitt påkjørt bakfra mens du stod parkert utenfor butikken, så hjelper det lite å kjefte opp sjåføren av bilen. Skaden er allerede skjedd, og omfanget av den avgjøres ofte av det som skjer i etterkant. Et fullt melkeglass som ramler på gulvet, har en magisk effekt. Det blir på en eller annen måte melk absolutt overalt. På skuffer, skap, gulv og vegger. Det er en lite festlig jobb å tørke opp, men hvis du ikke gjør det vil det lukte surt i evig tid. Det nytter lite å banne over spilt melk, uhellet blir ikke ugjort eller mindre uansett hvor sint og oppgitt du blir.

Jeg kjenner mennesker som blir sinte når hunden feiler, les; ikke gjør som eieren ønsker. Jeg kjenner også mennesker som ler når hunden feiler, les; av forskjellige årsaker ikke er i stand til å kunne utføre det eieren ønsker. I begge tilfeller kan det være fordi eieren ikke har lært hunden oppgaven godt nok, at hunden er fokusert på ting den ikke klarer å koble av fra, kanskje er den i hormonell ubalanse eller at det den gjør er så selvforserkende at den har mer igjen for det enn å forholde seg til eier. Reaksjonen til disse hundeeierne vil avgjøre om samarbeidet skal bedres ved hjelp av trusler eller positiv trening. De vil kanskje kunne nå det samme målet, men det som er avgjørende er hvordan veien dit er.

Det er hyggelig og trygt å være sammen med mennesker som tar ting med fatning og som velger et smil fremfor et raseriutbrudd. Som hundeeier kan man komme opp i situasjoner som kan virke en tanke frustrerende, men du vil oppdage at både du og hunden vil ha det bedre sammen hvis du har klarer å ta det med ro.

Om soverommet ble bra til slutt? Det ble det fineste rommet av alle!

- Hanne -

Er vi bevisste i våre handlinger?

På http://www.fjellanger-hundeskole.no ligger det en artikkel om forsterkning og straff. Du finner også en link til hundeskolen fra siden min.
Jeg anbefaler alle å lese artikkelen, det er nyttig informasjon!

- Hanne -

Siste frist valpeshow

Vi minner om påmeldingsfristen til valpeshowet på Holemoen 28. august. Hvis du har lyst til å være med, men har ikke rukket å melde på, så si fra til meg.

Det er allerede mange påmeldte, så dette blir moro!

- Hanne -

Hvordan bruke bloggen?

En blogg er for meg noe helt nytt, og selv om jeg nå begynner å forstå litt om mulighetene her, så skjønner jeg jo godt om andre ikke skjønner alt. Derfor har jeg fått Bjørn til å hjelpe meg med denne lille "bruksveiledningen".

Jeg legger inn nye innlegg når jeg har noe på hjertet. Nye innlegg står øverst på siden. Innleggene blir arkivert etterhvert, men man kan finne tilbake til dem ved å klikke på månedslinkene til venstre.

Hvis dere ønsker, kan dere legge inn kommentarer til det jeg skriver. Nederst i hvert innlegg står det 'X comments'. Klikk her, så kommer det opp et vindu hvor du kan skrive kommentaren din. Har du en Bloggerkonto, så kan du legge inn brukernavn og passord. Har du ikke, så kan du velge 'Other', og skrive inn navnet ditt. Vi du være anonym, så klikker du på 'Anonymous'.

For mer avanserte brukere finnes det også noe som heter RSS-feed i denne bloggen. Nettleseren Opera har en innebygget RSS-agent, og gjennom denne (eller andre RSS-agenter) kan du få melding om når bloggen er oppdatert, og også en liten smakebit av innlegget.

For de som vil abonnere på denne RSS-feeden, så er adressen:
http://hanneborgen.no/blogg/atom.xml

- Hanne -

Om hund og katt

Jeg må innse det. Hundene kommer aldri til å leve i lykkelig fellesskap med naboenes katter. Alle mine håp om at de involverte en vakker dag skulle godta hverandre som de er, med alle sine tenner og alle sine klør, er ute. Jeg fortviler ikke, jeg bare innser og aksepterer. Selv med vårt forholdsvis anselig antall med hunder, er vi nå i ferd med å miste terreng. Kattene øker i antall og møtene våre blir stadig oftere. Det er vel unødvendig å nevne at jeg kan styre min glede over denne type treff, og nå tror jeg faktisk kattene nærmest har inngått en avtale seg i mellom. Den innebærer intens patruljering av den veien jeg er nødt til å gå for i det hele tatt komme meg ut av tomta. Inngangspartiet vårt virker også tydeligvis veldig forlokkende, det er mulig vaktskiftet foregår der. Jeg vet ikke. Jeg kan ikke så mye om katter.
Hundene og jeg har inngått en avtale oss i mellom, vi. I den ligger det at hvis jeg følger med og ser ut som om "jeg vet hvor jeg skal", ja da skal de gjøre sitt ytterste for å holde seg i pelsen og bare se, men ikke røre. Men hvis jeg går i "hva-skal-vi-ha-til-middag" tanker, da er det andre regler som gjelder. Er katten da så frekk at den uhøflig stikker sin vei når vi kommer, da er det om å gjøre å få innhentet synderen. Mens hundene er mest oppsatte på å få tak i denne nesevise naboen som tydeligvis er fullstendig blottet for normal folkeskikk, ønsker jeg bare i mitt stille sinn at kattepusen kan være snill og stikke litt tidligere neste gang. Vi blir aldri helt enige der. Hundene, kattene og jeg. Men jeg kan jo ikke bli sint. Ikke en gang litt sint, kan jeg bli. For hunder er hunder og katter er katter. De bare er sånn. Og sånn er det med det.


- Hanne -

Førstehjelpskurs

De første tilbakemeldingene viser at datoene som er oppsatt ikke passer så veldig bra for alle, forslår derfor lørdag 10. eller 17. september, evt. 1. oktober. Da vil kurset eventuelt bli satt opp på ettermiddagstid.
Send gjerne kommentarer her, da får vi se om bloggen fungerer tilfredsstillende.

- Hanne -

Hanneborgens valpesider

Helt fra tiden før fødsel til et par uker etter første levering har vi oppdatert sidene med bilder, fagstoff og en og annen historie fra hverdagen i valpekassa. Bildene er lagt ut for at valpekjøpere skal kunne følge den fysiske utviklingen, og vi har lagt ut noe av det vi fant relevant for den psykiske utviklingen.

Nå har alle valpene slått seg til ro i sine nye hjem, og tilværelsen deres er rimelig forskjellig fra den tiden de boltret seg med sine kullsøsken. Vi har fått mange rapporter om hvordan ting arter seg for dem i hverdagen, det skal vi imidlertid komme tilbake til ved en senere anledning.

Det vi ønsker fra våre valpekjøpere nå, er tilbakemeldinger på hvordan det var å følge valpetiden pr. internett. Var det nok informasjon? Ble det for tungt å lese? For langt? For lite? Hva kunne du ønsket deg mer av? Lærte du noe du ikke visste fra før? Hva var bra? Hva kunne vært annerledes?

Vårt ønske har vært å forberede valpekjøpere på tiden som kom, informere og dele opplevelser fra valpenes oppvekst. Vi er helt avhengige av å få konstruktive tilbakemeldinger på det vi har gjort, hvis ikke kan vi jo ikke forbedre oss. Derfor vil vi sette stor pris på om du sendte oss noen ord om dine erfaringer fra "Miras gyldne hjørne" på www.hanneborgen.no

Mange sier at "hvis du er fornøyd, så si det til andre, hvis du er misfornøyd, si det til oss". Vi vil gjerne høre hva som var bra, det er viktig å vite hva som fører til "suksess", på den måten blir det lettere å gjøre det igjen.
Men valpene skulle til åtte forskjellige hjem, alle med varierende antall familiemedlemmer som var mer eller mindre engasjerte i hjemmesiden. Det er derfor helt naturlig at noen hadde ønsket seg mer av èn ting og mindre av noe annet.

Vi ser frem til å høre fra dere!!!

- Hanne -

Finpuss

Etter at Maren hadde et rimelig ublidt møte med en hoggorm på påskeaften, har hun nå fått det for seg at hun skal ha ansiktet sitt for seg selv. Joda, alle får lov til å se på tennene hennes, men hun liker det ikke lenger. Og det har jeg lyst til å gjøre noe med.

Maren kan vises frem på to måter, den ene hvor jeg står foran henne og hun står og ser på meg og logrer, men da står ikke alltid beina korrekt. Den andre måten er at jeg plasserer beina der de skal være og at jeg sitter ved siden av henne og holder halen opp og ut. Men da ramler Maren litt sammen. Gløden og gleden forsvinner og hun ser ikke ut til å ha det særlig bra. Når da et vilt fremmed menneske skal bort og se på tennene, er hun overbevist om at ingen lenger er glad i henne og at ting aldri mer kan bli moro. Dette vil jeg også gjøre noe med. Jeg er ikke tilfreds med å ha en hund som bare "finner seg i", jeg vil at hun skal "trives med"!

Det er nøyaktig tre uker igjen til utstillingen, så det er ingen grunn til å vente med treningen. Klikker, godbiter og en liten treningslogg er på plass, vi skal gå veldig gradvis frem. Jeg er heldig, Maren løper pent ved siden av meg, det er kun dette med tannvisning og oppstilling som skal fikses litt med. Vi skal trene begge deler, men hver for seg. Når alt fungerer hver for seg, setter vi det sammen.

- Hanne -

Velkommen til "Hannebloggen"!

Det går mot en aktiv høst, både for mennesker og hunder. Om få uker er vi i gang med sporprøver, utstilling, valpeshow, sporkurs og jaktkurs.
Selv om vi setter pris på sommeren, ser vi likevel frem til at båndtvangen opphører. Været innbyr ikke til bading for mennesker, men hundene hadde nok likt å få boltre seg litt i vannet. I mellomtiden får vi trene på andre ting og spise blåbær i pausene.

- Hanne -