Naboen drar på jobb kl. 6.00. Det har han sikkert gjort i mange år, jeg er for trøtt om morgenen til å henge meg opp i stort annet enn det jeg selv skal gjøre. Men i dag syntes Baloo at det var på sin plass å rope en høy og tydelig morgenhilsen til ham. Vanligvis bruker jeg litt tid til å orke å stå opp, men i dag spratt jeg opp og var ute på kjøkkenet på rekord-tid. Det er ikke akkurat et sjakk-trekk å storme inn til en hund som bjeffer. Uansett grunnen til bjeffingen vil mitt (eller andres) nærvær vanligvis forsterke atferden og sannsynligheten for at for den gjentas, øker. Dette vet jeg jo, og Baloo bekreftet også dette overfor meg. Han hilste veldig kort på meg og løp bort til vinduet for å se om det skjedde noe mer der ute. 1-0 til Baloo. Fremdeles i ørska, snublende over de andre hundene, gikk jeg bort til ham for å se hva som er anledningen for konserten. 2-0 til Baloo. Da kom for sikkerhets skyld naboen rundt hjørnet igjen og Baloo så sitt snitt til å slenge et par bjeff etter ham. Jeg skvatt skikkelig til, og la til alt overmål på et hviskende "hysj". 3-0 til Baloo. I løpet av to minutter hadde han lært å kalle på meg, han fikk vist meg noe som var litt skummelt, og han fikk gjennom min reaksjon også bekreftet at det var grunn til å varsle. I bakhodet mitt surret kloke ord fra Morgan Spector; en feil er et uhell, to feil er en trend og tre feil er en livsstil...
Vel, hva gjør man så? Man kan bli så irritert man bare vil, men selvfølgelig bare på seg selv. Vi har ansvaret for å lære hundene våre ønsket atferd, og det gjør man ikke gjennom irritasjon og sur stemning. Løsningen for meg i første omgang blir å dra ned markisen sånn at Baloo ikke ser naboen i morgen tidlig. Det gjør ikke meg så mye, jeg skal opp uansett, men jeg synes Baloo skal slippe jobben som vaktmann. Det er opp til meg å legge det opp slik at han ikke får noen anledning til å trene mer på dette. Og det krever ikke annet enn å frata ham muligheten. I tillegg til at jeg ikke skal forsterke atferden flere ganger, så klart...

- Hanne -