Kveldstreff

På fredag 13. januar blir det fellestur for alle Hanneborgen-hunder. Vi går fra Vanntårnet kl 18.00. Det kan være greit å ha hodelykt, men vi finner nok frem uansett. Ta med sitteunderlag, termos med noe varmt i og kanskje en kjekspakke e.l.

Vi regner med å være tilbake på parkeringsplassen ca. kl. 20-20.30.


- Hanne -

Smartest er den som passer munnen sin

Jeg hadde akkurat startet på instruktørutdanningen min, og var ganske så nyfrelst. Jeg hadde løsninger til alle, og mente at det nærmest var en plikt å gå på kurs med hunden sin, det var både moro og lærerikt. Og så lett! En av naboene hadde kjøpt en nydelig liten dachs-valp, og jeg var over dem med en eneste gang. Jeg snakket varmt om samarbeid og nye treningsmetoder og fikk nok det hele til å fortone seg rimelig rosenrødt. De burde så absolutt gå på kurs, det fantes ikke bedre sted å lære om hund osv. osv.

Et par dager senere var vi på kveldstur samtidig. Naboen holdt seg klokelig rundt hushjørnene, det var midtvinters og hålke. Et tynt lag med vann lå oppå isen og gjorde sitt til at det å forsere lekeplassen minnet om noe jeg hadde sett Børge Ousland gjøre på en eller annen pol-ekspedisjon. Vi vekslet noen ord, ja naboen og jeg altså, før jeg kravlet meg til skogs.

Jeg var utstyrt i en enorm varmedress, caps og en hodelykt som jeg tror noen har stjålet fra et eller annet overskuddslager i en gruve på Svalbard. Jeg lignet i alle fall på kona til Michelin-mannen og var alt annet enn grasiøs. Veien tilbake var ikke mindre utfordrende, men etter noen avanserte balanseøvelser nærmet jeg meg der jeg sist hadde sett naboen. Jeg rakk såvidt å få øye på ham og den lille valpen før jeg lettet fra bakken. Først i løypa, ned den islagte lille skråningen fra lekeplassen, seilte Bottolf. Bottolf var en annen nabos fete kastrerte hannkatt og ingen hjertevenn med hundene. Han hadde mange ganger stirret på dem gjennom vinduet og kanskje ertet dem en liten smule, og tiden var inne for hevn. Hundene var ikke sene i avtrekkeren. De spant avgårde etter det som kun kan være Pusurs tvilling. Jeg hang etter, langflat, på magen. Det sprutet isvann og smågrus i ansiktet på meg og varmedressen ble forbausende fort gjennomvåt. Issvullene som forsvant under meg, skrapet opp håndleddene og gjorde seilasen en smule smertefremkallende. Da så jeg naboen igjen. Han stod med armene hengende ned langs siden, og med det lengste hakesleppet jeg har sett. Valpen hans forsvant i lynets hastighet rundt huset og ble borte. ”Hei,” glapp det ut av meg i det vi passerte ham. Jeg visste han fulgte meg med øynene i det jeg tok dødsspiralen på innerskjær i svingen ned mot Bottolfs hus. Jeg lurer den dag i dag på hva han tenkte. Det var da problemene egentlig begynte. Bottolf hadde nemlig varmekabler utenfor inngangsdøren sin. De hadde riktignok ikke klart å fjerne all isen, men nok til at Bottolf fikk bremset og inntatt trusselstillingen, han hadde ikke tapt enda. Hundene rakk å stoppe før de nådde frem til den dryppende våte og fresende pelshaugen som nå var rimelig klar til å forsvare både seg og sitt. Det gjorde ikke jeg. Jeg skled, fremdeles liggende på magen, i uhyggelig stor fart mot katten. Det ble for mye for ham. Han spratt opp og forsvant over gjerdet. Ferden min bråstoppet i husveggen. Flau, våt og litt forslått karret jeg meg opp på beina igjen og klarte etter hvert å manøvrere meg de siste metrene hjem. Jeg turde ikke å snu meg for å se om naboen fremdeles stod på samme sted. Der hadde jeg messet om hvor flotte og virkningsfulle treningsmetoder vi praktiserte på kurs, og så hadde jeg altså vist ham dette.

Men naboen tok det hele ganske bra, synes jeg. Jeg møtte ham og familien to ganger i uken den neste måneden. På kurs.

- Hanne -

Godt nyttår!

Et år forbi og det er på tide å ta et tilbakeblikk på ting som skjedde i 2005. Det har vært et år med både hyggelige og triste opplevelser.

Vi mistet Prixi, flokkens leder og grunnstenen i vårt hundehold. En vakker og stolt jente ble syk og forlot oss en ettermiddag i februar. Hun sovnet inn i armene mine etter å ha vært min læremester og min trofaste venn i mange år. Jeg begravet ansiktet dypt i pelsen hennes og strøk de myke ørene hennes før vi tok farvel og gikk hver vår vei.

Livet er fullt av små merkverdigheter. Mens vi tok bestemmelsen om at Prixi måtte forlate oss, var Mira på frierføtter i Sverige. Hun hadde vært der i lang tid, men det så ikke ut til at kjærligheten mellom henne og Leo ville blomstre. Men samme dag som Prixi gikk bort ble det unnfanget åtte valper i Miras mage . Et liv ebbet ut og nye ble dannet.

Opplevelsene med å ha et valpekull er så mange og unike, så det er vel stor sannsynlighet for at det vil skje igjen. Herlige små pelsballer med linjer fra den hunden det hele begynte med. Det er fantastisk å få være vitne til noen av livets mirakler. Av og til bør man kanskje stoppe opp litt sånn at vi får dem med oss. Før vi vet ordet av det, kan de være forbi...

Have you ever watched kids on a merry-go-round?

Or listened to the rain slapping on the ground

Ever followed a butterfly’s erratic flight

Or gazed at the sun into the fading night?

You better slow down – don’t dance so fast

Time is short – the music won’t last

Do you run through each day like a bird on the fly

When you ask “How are you?” Do you hear the reply?

When the day is done, do you lie on your bed

With the next hundred chores running through your head?

You better slow down – don’t dance so fast

Time is short – the music won’t last

Ever told your child “We’ll do it tomorrow”

And not in your haste, not see his sorrow?

Ever lost touch, let a good friendship die

‘cause you never had time to call and say “Hi”?

You better slow down – don’t dance so fast

Time is short – the music won’t last

When you run so fast to get somewere, you miss half the point of getting there

When you worry and hurry through your day, it is like an unopened gift…

Thrown away

Life is not a race,- do take it slower

Hear the music before the day is over

- Hanne -