Noen ekstra bilder

Birka (Damita)

Ute etter helsesjekk hos dyrlegen

Noen ord på veien

Det forventes at hunder til enhver tid skal være i stand til å takle alle tenkelige og utenkelige situasjoner. Uten tanke for hvor totalt forskjellige hunders og menneskers kroppsspråk er, behandler vi dem som vilje-og følelsesløse skapninger uten noen form for privat kroppssone eller retrettmuligheter.
Når menneske møter menneske er det den del uskrevne lover vi forholder oss til. Disse lovene eller normene vil naturlig nok variere fra kultur til kultur, og vår egen sosialisering vil påvirke hvordan vi betrakter og behandler andre mennesker.
Hunder har også en del normer de følger i en møtesituasjon. Et feilgrep, f.eks. høy hastighet, lang øyenkontakt, fravær av vikende signaler eller annen provoserende oppførsel kan føre til konfrontasjon med alvorlige konsekvenser. Når menneske møter hund, skjer det gjerne på den måten som faller mennesket naturlig, vi tar øyenkontakt, vi går rett mot hunden, bøyer oss frem og viser tenner. Alt som i utgangspunktet for hunden betyr trussel om angrep. Når da hunden trekker seg unna, snur hodet vekk, unnviker blikket vårt og gjør kroppen mindre, begår vi nok en ubevisst dumhet. For å overbevise hunden om vi slett ikke representerer fare, følger vi etter den, vi rekker ut hånden for å ta på den og ser ikke at vi bare gjør vondt verre.
Vi regner med at hunden skal forstå en mengde kommandoer i situasjoner hvor hunden ikke har mulighet til å utføre den ønskede atferd. Irritasjonen over manglende reaksjon hos hunden overskygger det faktum at det nok en gang mennesket som har feilet. Vi har ikke generalisert treningen godt nok, og straffer hunden for vår egen manglende pedagogikk.

Mange valper er overbevist at de er høyere makters gave til mennesket, og tar i mot oss med overveldende glede.
Fordomsfrie og i høysetet overfaller de nye bekjentskaper med ivrig klatring, småbiting i hender og klær. De tauer eieren sin bort til alt som kryper og går og får i tillegg høre at ”det gjør ikke meg ikke noe at den hopper, jeg er så glad i hunder, jeg skjønner du”.

Noen måneder senere er ikke lenger valpen valp på utsiden. Den har nesten voksen-størrelse og er ikke lenger nusselig når den spretter energisk opp på bakbeina og stempler forbeina i brystet på besøkende eller med slimete tunge og sølete labber omfavner oss i entusiastisk hengivenhet. De samme menneskene som før synes du hadde en vakker hund, hvisker nå om den ”gærne bikkja”. Da er den plutselig ikke så ønsket lenger. Vi straffer den fordi den utfører den atferden vi gjennom uker og måneder, selv, og ved hjelp av andre, har forsterket den for. Samtidig går vi rundt og sier at vi er ”strenge, men rettferdige hundeeiere”.

Når mennesker ser mennesker de ikke ønsker kontakt med, kan de finne på å gå over på den andre siden av gaten. Eller de ville få en liksom-oppringning på mobilen, en plutselig interesse for utstillingsvinduet, alt for å unngå et møte.
Hunder ønsker ofte å gjøre det samme. De vil gjerne snuse i bakken, snu seg bort, vike unna, gå en annen vei, alt for å unngå et møte. Likevel tvinger vi dem opp i situasjoner hvor et møte er uungåelig. Med kort avstand skal de passere hverandre, alle med sine tidligere erfaringer på godt og vondt. De kan vise sin frustrasjon og usikkerhet over denne anspente situasjonen på flere måter, som regel straffes alle sammen. Hundene hindres av stramme halsbånd i å bruke sine vikesignaler. Signaler som de i generasjoner har benyttet seg av. Små hvite flagg som har beskyttet dem mot
livsfarlige angrep fra andre hunder, blir effektivt amputert av menneskets manglende hensyn til hunders språk og signaler. Vi fortsetter å leve i vår ubevissthet og kaller hunden et problem.

Vi skylder hundene våre å forstå hva de forteller oss og omverdenen. Vi må klyve ned fra vår pidestall der vi sitter og kaller oss gode ledere. Det må være gjensidig tillit og forståelse for å få et godt samarbeid. Det krever at vi må hente frem all den ydmykhet og åpenhjertighet vi kan finne i oss. Vi må observere hundene våre, lære dem å kjenne, øke vår kunnskap og aldri tro at vi ikke har mer å lære. Vi bør søke fornuftig faglitteratur, være kritiske til lettvinte løsninger og aldri glemme at en hund er en hund. Vi må behandle den deretter, tilfredsstille den fysisk og mentalt. Forholdene for sosialisering må legges tilrette, hunden skal ha rikelig med positive erfaringer for å ha forutsetning for å mestre situasjoner.

Andre menneskers misforståtte snillhet kan ødelegge ukers og måneders trening i løpet av noen få øyeblikk. De kan, uten å mene noe galt, sette dype spor i en valpesjel. Spor som kan være vanskelig å få bort. Med vår overstrømmende måte å agere på vil mange valper finne oss høyst upålitelige og ustabile og en gryende usikkerhet for mennesker kan slå rot.
Vi må skjerme hundene våre fra elementer som ødelegger grunntreningen vår. Men samtidig må vi gradvis og kontrollert venne valpen til det som den til enhver tid skal forholde seg til. Det er en hårfin balanse mellom beskyttelse og herding. Med ydmykhet, tålmodighet og vilje til å sette oss inn i hundens tenke- og handlemåte, kan vi legge et solid grunnlag for å nå de mål vi setter for oss selv og for hundene våre. Men vi må være villige til å lære nye ting, vi må ha flere strenger å spille på, flere verktøy i verktøykassa.

Hundene er tilgivende og hengivne ovenfor oss på tross av alle de feiltrinn vi begår. La oss lære litt av dette og vise det samme tilbake.

7 uker og 1 dag

6 uker og 3 dager

Mens man venter

Det er mange gode hundebøker på markedet, og noen av dem jeg kan anbefale får man kjøpt på www.canis.no. Noen eksempler er:

Valpesosialisering
Fra valp til voksen hund
Klikkertrening for din hund
Ikke skyt hunden

Her kan du også finne en rekke gode artikler om hund!

Og mens man først er i siget, kan jeg også anbefale å ta en tur innom denne siden.

God fornøyelse!

6 uker og 1 dag gamle

Litt inne og litt ute