Oppmerksomhet som belønning

mest for ønsket eller uønsket atferd?

Helge Asbjørnsen – Fjellanger Hundeskole AS

Etter å ha hatt mange hundre valper på kurs hos Fjellanger Hundeskole AS, så utpeker det seg veldig tydelig hvor de fleste hundeeierne har oppmerksomheten rettet, nemlig mot alt det hunden gjør galt. Vi pleier å starte med å spørre om hva de synes er positiv- og negativ atferd på hundene, og da er det negative i klart flertall og helt konkrete problemer. Dette er både naturlig og lett å forstå, men det betyr ikke at det er det mest hensiktsmessige fokuset hvis man ønsker å få et bedre, og kanskje lettere, hundehold.

Et eksempel fra hverdagen
Etter en lang dag på jobb og skole for hele familien, middagen er unnagjort og valpen er luftet, er man er klar for en rolig kveld foran TV'en. Godstolen er inntatt og beina er godt plassert på fotskammelen, avisen og kaffien er innenfor rekkevidde. Før introduksjonen over hovedoppslagene på Dagsrevyen er ferdig har valpen allerede begynt å kjede seg og tar seg en tur rundt i stuen. Den går rundt og undersøker, går forbi bordet, kikker opp, men går forbi. Videre går den forbi sofaen uten å forsøke og hoppe oppi, så legger den seg ned og tygger på den nyinnkjøpte hundeleken i 10 sek., så er det ikke interessant lenger. Deretter er den bortom på teppet sitt, men blir ikke der særlig lenge før den finner ut den vil ta seg en ny runde. Denne gangen nøyer den seg ikke bare med å se på bordet, den finner ut den vil se hva som står oppå også. Plutselig står den på to og strekker seg etter kaffekoppen som står på bordet. Dette oppdages fort av far som roper et kraftig "NEI" til valpen, som ikke aner hva det ordet betyr, men far ser sint ut og valpen velger å dempe aggresjonen med å gå ned og bort fra far. Den går på ny forbi sofaen, men denne gangen oppdager den at det ligger en pute i sofaen, denne må utforskes og valpen hopper opp og tar et godt tak i den. På nytt ser far hva som er i ferd med og skje, han er fort på beina og begynner å kjefte. Valpen tar med seg sofaputen og forsvinner bak sofaen. Far finner ut at for å lykkes med dette må han få kontroll over begge endene, og dermed blir mor engasjert også, hun tar andre enden, og ungene foran i tilfelle den klarer å krype under. Etter ett minutt får de tak i valpen, de får fra den puten og kjefter på valpen, så den går og legger seg på teppet - enn så lenge… Kort tid etter legger den nok en gang ut på en ny runde i stuen, men denne gang mer målrettet, den går rett bort og står på to bein opp etter bordet, og atter en gang får den kjeft og blir i tillegg dyttet ned igjen av far. Så peiler den ut mor, som har satt seg ned med avisen, den tar nærmest fart og hopper inn i avisen. Mor forsøker å si "NEI", men synes den er litt søt også, og må konsentrere seg for å ikke begynne å le, for hun er redd det skal føre til at valpen ser på det som belønning. Hun får valpen til å slutte, men det varer ikke lenge… Far har for lengst gitt opp å få med seg Dagsrevyen, og har ikke fått med seg værmeldingen på flere dager, og utbryter: "Den blir bare verre og verre, det virker som den bare gjør ting som den vet den ikke har lov til."

Et par teoretiske emner
Før vi går videre må vi se om vi kan bli enige om et par sentrale ting, for det første at hvis man ignorerer atferder så får vi mindre av dem (atferden kan være selvforsterkende også, for eksempel bjeffing i hagen på forbipasserende som den klarer å "jage" forbi, men la oss ikke ta det her). Altså, hvis hunden gjør noe som den ikke får noe som helst respons på, så er det lite trolig den gjentar handlingen særlig mange ganger. Det kan imidlertid hende, hvis hunden blir ignorert for en atferd den pleier å få oppmerksomhet for, at atferden faktisk kan øke i starten fordi den vil forsøke enda mer for å oppnå oppmerksomhet.

Den andre jeg vil ta opp er at oppmerksomhet ofte er det samme som belønning, hunden gjør mer av det den får oppmerksomhet for. Noen ganger er denne oppmerksomheten i form av kjefting og trusler, men det er for mange bedre enn å ikke bli sett i det hele tatt.

Teoriemnene i praksis
Tilbake til eksempelet igjen. Hva er det som skjer? Har far rett, er det sånn at hunden vet hva som er rett og galt og nærmest gjør det bare for å være ekkel? Neppe, men før vi går inn på hver episode så ser vi hva som er mønsteret her, hunden får oppmerksomhet hver gang den gjør noe galt (de vil si noe som ikke familien vil den skal gjøre). Dette kan, som vi nettopp har sett på, øke den uønskede atferden, selv om hensikten var noe helt annet. At denne oppmerksomheten virker positivt på hunden (selv om det er kjeft) kan man si siden hunden gjentar handlingen. Det er ikke vanskelig å forstå at oppmerksomheten kommer i slike tilfeller, og noen ganger må man stoppe hunden, men det finnes andre, og mye bedre, alternativer. Som vi tidligere har vært inne på vil atferder som ignoreres avta og kanskje etter hvert helt forsvinne. Hva er det som ignoreres i eksempelet over? La oss gå tilbake og se hva valpen gjorde før den begynte å gjøre atferder den fikk oppmerksomhet for. Først gikk den rolig rundt i stuen, så gikk den forbi bordet uten å hoppe opp, den gikk forbi sofaen uten å sjekke liggecomforten i den eller ta puter, den lå en stund og tygget på den nye leken sin for til slutt å gå og legge seg på teppet, om enn bare for en kort stund. Hva skjedde i alle disse situasjonene som absolutt er atferd vi ønsker, og som gjør det mulig å se Dagsrevyen? Jo, hunden ble hele tiden ignorert. Den fikk overhodet ingen oppmerksomhet, det ble tatt som en selvfølge, men for valpen var jo dette ikke spesielt interresant, spesielt ikke sammenlignet med hva som skjedde når han begynte å gjøre andre, og for oss, uønskede atferder.

Hva kunne alternativt vært gjort?
Som vi har sett på så er oppmerksomhet en veldig sentral ting, og da er det viktig at den kommer for riktig atferd på riktig tidspunkt. La oss nok en gang gå tilbake til eksempelet fra hverdagen, men denne gang se hva som kunne vært gjort annerledes. Når valpen første gang gikk rundt i stuen og forbi bordet uten å ta noe, kunne man godt gitt den oppmerksomhet i form av ros eller en godbit istedenfor å ignoerere det. Nå er det sikkert mange som tenker at valpen ikke kan vite at rosen kom fordi den ikke tok noe på bordet, og derfor lærer den ikke noe av det. Det kan man godt si, men det er ikke hovedpoenget, valpen har lært en ting, hvis jeg går forbi bordet, eller sofaen eller hva det nå skal være, så hender det at den får oppmerksomhet, og da har den lært en god måte å bli sett på, og trenger derfor ikke i så stor grad finne andre måter å oppnå det på. (Det er enda bedre for oss hvis valpen lærer at måten den får oppmerksomhet på er ved å ligge rolig på teppet sitt). Det neste den gjorde var å legge seg ned med leken sin en kort stund, da kunne vi godt satt i gang en kort lek med valpen, slik at det ble litt mer interessant å leke med den leken. Hvis man hadde gjort dette kan det hende at valpen ikke hadde gått videre på oppdagelsesferden sin og forsøkt å ta ting fra bordet.

Uansett, hvis den allikevel gjør det, hva kunne vært gjort alternativt til det å rope "NEI"?

Dette er en situasjon som det ikke nytter å ignorere på grunn av at det å forsøke å ta noe på bordet (og av og til lykkes) er forsterkende nok i seg selv, hunden merker ikke at den blir ignorert engang. Da må man over på det som i psykologien kalles "Time-out", som går ut på at man hindrer den tilgang på det den ønsker som et resultat av at den gjør noe vi ikke ønsker.

Det vil i praksis si at man setter hunden i bur, inn på et annet rom eller binder den slik at den ikke når bordet den vil opp på for en kort periode. Et viktig poeng her er at man har en tau på 1-1,5 meter hengende i halsbåndet når den er inne, slik at man kan få tak i den uten at det gir oppmerksomhet, som jo er mye av poenget med hele greien. (Ute har den bånd på og kan bindes til nærmeste sted). Det siste den fant på var å slå i avisen til mor, og det er en typisk situasjon hvor det er effektivt å ignorerer, den forsøker å få oppmerksomhet, og da er det viktig at den ikke lykkes med det. (Husk som nevnt tidligere at atferden kan øke i starten når man ignorerer).

Tradisjonelle forklaringer
Situasjonene i eksempelet tror jeg mange kjenner seg igjen i, men det tradisjonelle er andre forklaringer, som far var inne på; som at hunden "vet at den ikke har lov" og at den "gjør det bare for å irritere meg" eller den finner på slike ting "fordi den er sjalu når barna får oppmerksomhet mer enn han". Det kan også komme helt andre forklaringer, spesielt hvis den biter, "den førsøker å utfordre meg" eller at "det mangler lederskap". Dette er nok ikke forklaringer det er noe særlig hold i, hunden gjør nok det som gir den mest fordeler til enhver tid, og det er ofte det som gir mest oppmerksomhet, spesielt i situasjoner inne hvor den ikke er fokusert mot andre hunder, katter eller nye personer.

Valper starter med blanke ark – og fyller de ut etterhvert

Hvorfor er det slik med valper, som i dette eksempelet, at leker som vi kjøper inn i dyre dommer ikke er noe interesante, mens skoene i gangen eller andre gjenstander stort sett er av stor interesse? Det dreier seg selvsagt igjen om oppmerksomhet. Som oftest når valper legger seg ned og tygger/leker med lekene sine så blir de ignorert av familien, mens når den kommer med skoen den har hentet i gangen er hele familien på beina umiddelbart. Hva kan man anta er det mest morsomme for valpen? Selvsagt er det kjekkest å aktivisere hele familien.

Det finnes en hel rekke med hendelser for en liten valp som den ønsker og utforske, dette er, på tross av at det kan virke slitsomt for familien, et sunnhetstegn. Enhver valp med respekt for seg selv ønsker å finne ut hvordan den nye verden (hos en nye familie) fungerer, og hva som svarer seg å gjøre og ikke. Det er ikke alltid slik at det valpen finner ut at svarer seg er det samme som vi mener svarer seg for den, snarere tvert imot. Husk til slutt at valpen kommer i hus med blanke ark, det er ikke medfødte egenskaper at den skal ligge på teppet sitt og ikke i sofaen, at den skal leke med sine leker og ikke våre gjenstander og at den skal spise fra skålene som står på gulvet, men ikke de på bordet. Alt dette, og mye mer, må vi lære den, og da handler det stort sett om at den fortsetter med det som svarer seg for den selv, det som gir den mest goder, som for eksempel oppmerksomhet og mat.

Om forfatteren:

Helge Asbjørnsen er instruktør ved Fjellanger Hundeskole AS, underviser på instruktørskolen

samme sted og har tidligere skrevet følgende artikler i Canis:

Straff – en nødvendighet eller et misbrukt tiltak?

Trenger vi lederskap? (Sammen med Maj-Brit Iden og Randi Helene Tillung)

Kan man lære en gammel hund nye triks…? (Sammen med Thilde Berger)

Bakgrunnslitteratur/anbefalt lesing:

Frode Svartdal og Magne Arve Flaten. Læringspsykologi. Ad Notam Gyldendal. 1998

Rune Fjellanger, Per Jostein Matre og Rita Kylling. Hundens beste venn. H.A.L.S. forlag

2000

Cecilie Køste og Morten Egtvedt. Klikkertrening for din hund. Canis forlag 2001

Morten Egtvedt. Positiv og negativ forsterkning. Canis nr.1/2000