Forsiden
Om oss
Hunder
Valper 2005
Om golden
Artikler
Bilder
Aktiviteter
Linker
Kontakt oss |
Miras valper - 2005
| Ventetid | Fødsel | Uke 1 | Uke 2 | Uke 3 | Uke 4 |
| Uke 5 | Uke 6 | Uke 7 | Uke 8 | Uke 9 | Uke 10 |
Påfølgende dager
Det er alltid vemodig når en valp forlater kassen. Det er naturligvis ekstra rart når den siste reiser hjem. Denne
gangen var det Baloo som var fikk litt ekstra tid til å romstere i hjerterøttene. Vi fikk være sammen med ham i en
periode av livet hans hvor han var svært mottakelig for inntrykk, både positive og negative. Han deltok i alt vi
foretok oss, og var en naturlig del av familiebildet.
Det var fascinerende å se hvordan de voksne hundene våre innlemmet ham i flokken. De viste ham en enorm tålmodighet
og lot ham henge i ører og hale. Han kunne rase i full fart under dem, ramle over dem eller tråkke dem i ansiktet.
Den eneste reaksjonen han da fikk var at de voksne lukket øynene. Punktum. Null respons. Alt var lov så lenge det
var snakk om lek. Misforstå ikke, han ble tilsnakket eller skal vi si tilknurret når han tok det for langt. Èn ting
er hva slags regler som gjelder for lek, en annen ting er regler som gjelder for ”hundeskikk”. Hadde Baloo lyst tilå legge seg inntil en av de voksne hundene for å sove eller kose seg, måtte han pent nærme seg dem sakte og med
vikende blikk. Kom han likegyldig og uoppmerksom labbende inn og slang seg mer eller mindre oppå dem, kunne de brøle
til så han skvatt en halvmeter tilbake. Det kunne kanskje høres voldsomt ut, men ikke et pelshår var rørt, ingen
skade var skjedd. Han ble bedt om å skjerpe seg, han ble ikke angrepet. Han tok oppfordringen og sekunder senere lå
han side om side med det som for noen øyeblikk siden hadde fortonet seg som en krokodille med pels.
Selv om alle fungerte veldig bra sammen, var det ikke noe savn å spore etter Baloo hos noen av hundene våre. Det er
vi to-bente, les jeg, som tar mest på vei. Jeg er fullstendig klar over at Baloo fikk det aller beste hjemmet han
kunne få, og jeg vet også at det nok av hunder å kose med og gå tur med her hjemme. Men det er som Bjørn sa en kveld: ”Det er trist fordi eventyret på en måte er slutt.” Han har helt rett. Eventyret er på èn måte slutt. Men for Baloo
er det er bare slutten på begynnelsen.
Lykke til videre, lille pelsball. Nå er også du på egne labber.

Det forventes at hunder til enhver tid skal være i stand til å takle alle tenkelige og utenkelige situasjoner. Uten
tanke for hvor totalt forskjellige hunders og menneskers kroppsspråk er, behandler vi dem som vilje-og følelsesløse
skapninger uten noen form for privat kroppssone eller retrettmuligheter.
Når menneske møter menneske er det den del uskrevne lover vi forholder oss til. Disse lovene eller normene vil
naturlig nok variere fra kultur til kultur, og vår egen sosialisering vil påvirke hvordan vi betrakter og behandler
andre mennesker.
Hunder har også en del normer de følger i en møtesituasjon. Et feilgrep, f.eks. høy hastighet, lang øyenkontakt,
fravær av vikende signaler eller annen provoserende oppførsel kan føre til konfrontasjon med alvorlige konsekvenser.
Når menneske møter hund, skjer det gjerne på den måten som faller mennesket naturlig, vi tar øyenkontakt, vi går rett
mot hunden, bøyer oss frem og viser tenner. Alt som i utgangspunktet for hunden betyr trussel om angrep. Når da
hunden trekker seg unna, snur hodet vekk, unnviker blikket vårt og gjør kroppen mindre, begår vi nok en ubevisst
dumhet. For å overbevise hunden om vi slett ikke representerer fare, følger vi etter den, vi rekker ut hånden for å ta på den og ser ikke at vi bare gjør vondt verre.
Vi regner med at hunden skal forstå en mengde kommandoer i situasjoner hvor hunden ikke har mulighet til å utføre den
ønskede atferd. Irritasjonen over manglende reaksjon hos hunden overskygger det faktum at det nok en gang mennesket
som har feilet. Vi har ikke generalisert treningen godt nok, og straffer hunden for vår egen manglende pedagogikk.
Mange valper er overbevist at de er høyere makters gave til mennesket, og tar i mot oss med overveldende glede.
Fordomsfrie og i høysetet overfaller de nye bekjentskaper med ivrig klatring, småbiting i hender og klær. De tauer
eieren sin bort til alt som kryper og går og får i tillegg høre at ”det gjør ikke meg ikke noe at den hopper, jeg er
så glad i hunder, jeg skjønner du”.
Noen måneder senere er ikke lenger valpen valp på utsiden. Den har nesten voksen-størrelse og er ikke lenger nusselig
når den spretter energisk opp på bakbeina og stempler forbeina i brystet på besøkende eller med slimete tunge og
sølete labber omfavner oss i entusiastisk hengivenhet. De samme menneskene som før synes du hadde en vakker hund,
hvisker nå om den ”gærne bikkja”.
Da er den plutselig ikke så ønsket lenger. Vi straffer den fordi den utfører den atferden vi gjennom uker og måneder,
selv, og ved hjelp av andre, har forsterket den for. Samtidig går vi rundt og sier at vi er ”strenge, men rettferdige
hundeeiere”.
Når mennesker ser mennesker de ikke ønsker kontakt med, kan de finne på å gå over på den andre siden av gaten. Eller
de ville få en liksom-oppringning på mobilen, en plutselig interesse for utstillingsvinduet, alt for å unngå et møte.
Hunder ønsker ofte å gjøre det samme. De vil gjerne snuse i bakken, snu seg bort, vike unna, gå en annen vei, alt for
å unngå et møte. Likevel tvinger vi dem opp i situasjoner hvor et møte er uungåelig. Med kort avstand skal de passere
hverandre, alle med sine tidligere erfaringer på godt og vondt. De kan vise sin frustrasjon og usikkerhet over denne
anspente situasjonen på flere måter, som regel straffes alle sammen. Hundene hindres av stramme halsbånd i å bruke
sine vikesignaler. Signaler som de i generasjoner har benyttet seg av. Små hvite flagg som har beskyttet dem mot
livsfarlige angrep fra andre hunder, blir effektivt amputert av menneskets manglende hensyn til hunders språk og
signaler. Vi fortsetter å leve i vår ubevissthet og kaller hunden et problem.
Vi skylder hundene våre å forstå hva de forteller oss og omverdenen. Vi må klyve ned fra vår pidestall der vi sitter
og kaller oss gode ledere. Det må være gjensidig tillit og forståelse for å få et godt samarbeid. Det krever at vi må
hente frem all den ydmykhet og åpenhjertelighet vi kan finne i oss. Vi må observere hundene våre, lære dem å kjenne, øke vår kunnskap og aldri tro at vi ikke har mer å lære. Vi bør søke fornuftig faglitteratur, være kritiske til
lettvinte løsninger og aldri glemme at en hund er en hund. Vi må behandle den deretter, tilfredsstille den fysisk og
mentalt. Forholdene for sosialisering må legges tilrette, hunden skal ha rikelig med positive erfaringer for å ha
forutsetning for å mestre situasjoner.
Andre menneskers misforståtte snillhet kan ødelegge ukers og måneders trening i løpet av noen få øyeblikk. De kan,
uten å være klar over det, sette dype spor i en valpesjel. Spor som kan være vanskelig å få bort. Med vår
overstrømmende måte å agere på vil mange valper finne oss høyst upålitelige og ustabile og en gryende usikkerhet for
mennesker kan slå rot.
Vi må skjerme hundene våre fra elementer som ødelegger grunntreningen vår. Men samtidig må vi gradvis og kontrollert
venne valpen til det som den til enhver til skal forholde seg til. Det er en hårfin balanse mellom beskyttelse og
herding. Med ydmykhet, tålmodighet og vilje til å sette oss inn i hundens tenke- og handlemåte, kan vi legge et solid
grunnlag for å nå de mål vi setter for oss og hundene våre. Men vi må være villige til å lære nye ting, vi må ha
flere strenger å spille på, mer verktøy i verktøykassa.
Hundene er tilgivende og hengivne ovenfor oss på tross av alle de feiltrinn vi begår. La oss lære litt av dette og
vise det samme tilbake.


Det er mange måker rundt hytta og de er ikke direkte engstelige for hunder. Denne gangen var det også tre måke-unger
som hadde tilholdssted på tunet, de hadde falt ut av redet og tilbrakte dagen med å løpe rundt hushjørnene og pipe
etter mat. En dag bestemte vi oss for å telle antall ”piip” èn av dem lagde i løpet av et minutt. 61 ganger kom vi
til. Når man ganger det med 3 og det igjen med 60, så skjønner jeg godt at hundene etter hvert ga opp å følge med.
Det pep jo overalt. Dette var Baloo skjønt enig i, og brydde seg ikke noe mer med dem. Etter noen dager tuslet han
avgårde på oppdagelsesferd mot noen busker et par meter fra hytteveggen. Det var ingen måkeunger i umiddelbar nærhet,
men måke-mamma, på kontinuerlig overvåking, syntes antagelig at denne firbente pels-ballen nå begynte å ta seg altfor
store friheter. Fra tyve meters høyde lot hun seg falle som en pil mot bakken i den retningen Baloo hadde tenkt seg.
Da hun var få meter unna, flatet hun ut og suste over ham så det blåste i pelsen. Da var grensen nådd for Baloo. Han
ville bort, vekk fra denne fryktelige skapning som overfalt ham bare fordi han skulle tusle litt for seg selv. Han
bråsnudde og spant inn det forteste de korte bena hans kunne klare å bevege seg. Jeg tror han hadde glemt at han
tross alt er fuglehund. Ikke lett å huske på alt når man er så liten og fuglen er så stor.

Hundene våre er, som retrievere bør være, glad i vann. Da vi var på ferie, var det derfor ikke vanskelig å få dem med ned på stranden. Baloo trasket lykkelig etter og det tok ikke lang tid før han beviste at man slett ikke trenger å være voksen for å kunne svømme.

Baloo på svømmetrening 

Heretter følger et lite referat fra de siste ni dagene av vår valpetid. Det vil komme små avsnitt etterhvert, så det er bare å følge med og se når det kommer endringer.
Baloo har vært med på en ukes sommerferie til Helgeroa ved Larvik. Bilturen nedover gikk som en drøm. Baloo la seg til å sove mellom de voksne hundene, og lot seg ikke forstyrre av noe. Det var deilig å få uttelling for alle småturer vi har kjørt med valpene. Vi reiste tidlig om morgenen for å slippe unna den verste varmen, og Baloo våknet pigg og uthvilt da vi parkerte på tunet.
Nabohunden, en nydelig ung corgi-tispe, har en fantastisk utholdenhet når det gjelder bjeffing. Baloo var ikke særlig vant til dette, og holdt seg på god avstand de første dagene. Da han skjønte han hunden hverken var sint eller kunne hoppe over gjerdet, tuslet han fornøyd rundt i hagen, under høylytt konsert fra "grensevakten". Jeg skal ikke påstå at Baloo gjorde det for å erte, men det så unektelig sånn ut.

Dag 3 Her er et lite videoklipp fra den tiden de var flere valper, og ikke bare èn.

Video av Miras valper
Dag 2
Resten av ”Veien til et nytt hjem” vil naturlig nok handle om Baloo og den tiden han var alene-valp sammen med oss.
Bender reiste en torsdag ettermiddag, og det var duket for en tårevåt avskjed for brødrene. Men det skjedde
selvfølgelig ikke. Bender satt fornøyd på Lindas arm og Baloo var travelt opptatt med å dissekere en stemorsblomst.
Baloo så mer ut som en svart chow-chow enn en golden-gutt. Etter noen runder i fullt løpekick over lekeplassen, var han
så godt som ren igjen, med unntak av beina, da. Det varte ikke så lenge, da han kom inn plantet han like godt begge
forbeina opp i vannskålen og kvittet seg med restene der. Lykkelig spant han videre rundt i leiligheten og etterlot seg
et hav av små, søte og gjørmete labbeavtrykk. Noen minutter senere sov han på Joys hale. Noe savn var det ikke å spore,
akkurat. 

 Dag 1 I dag skjedde akkurat det som jeg skrev om i går. Baloo fikk tak i Mortens Valentinesgave fra Pernille, og det kunne
sett ganske stygt ut for den myke tøyhunden som dinglet i munnviken hans. I rasende fart spant Baloo gjennom stua og ut
i hagen. Jeg var i kjøleskapet og snappet til meg en pølsebit og tuslet ut for å se etter ham. Da jeg fikk øye på ham,
roste jeg ham veldig og begynte å kaste pølsebitene mot ham. Jeg kastet utover en god neve, jeg ville at han skulle
glemme tøyhunden og bare søke etter pølsebitene. Det tok ikke mange sekundene før han kjente lukten og slapp tøyhunden. Da roste jeg ham igjen og lot det regne enda flere godbiter over ham og rundt ham. Han snuste fornøyd videre og da han
var et godt stykke unna tøyhunden plukket jeg den opp og ga den tilbake til Morten.
Dette var en situasjon hvor jeg ikke hadde lykkes å få Baloo til å slippe ved å nærme meg ham med en godbit. Han var
skikkelig oppskrudd og hadde nok gjerne sett at noen kunne ta en skikkelig jakt-lek med ham. Han har ikke lært ordet
slipp, så det var ikke noe poeng å rope eller mase på ham. Da hadde jeg bare sørget for at han passet enda bedre på det
han hadde funnet. Men en neve med skikkelig gode godbiter løste altså det hele på en grei og hyggelig måte.


|