Hundens evne til kommunikasjon med lyd

av Gry Løberg (www.manimal.no)

Hunder har en begrenset evne til å forstå menneskelig språk, en har sett at hunden vanligvis kan forstå mellom 20-100 ord, men rekorden ligger visst på omkring 400. Selv om hunder kommuniserer mest med kroppsspråk liker vi mennesker best å bruke ord, og her ligger roten til masse misforståelser i kommunikasjonen mellom mennesker og hunder.

Hundeeiere setter ofte stor pris på å snakke med hundene sine, en undersøkelse i Ungarn avdekket at 21% av kommandoene eller ordene hundeeiere brukte for å kommunisere med hundene sine var synonymer, bare 31% av hundeeierne trodde hunden ville utføre det de ba den om. Det ser også ut til at hundene ofte forstår det vi sier ut fra våre gester og i den sammenhengen ting sies i.

Det språket vi bruker til hundene våre kan sammenliknes med det vi bruker til spedbarn. Korte utrykk, helt eller delvise uttrykk og enkle setninger. Dette språket er rikt på paraverbale signaler om fattig på verbale signaler, og det aktiverer en sosial tilbakemelding fra hunden eller barnet.

Hunden kan ikke vise motstridende signaler gjennom det vokale og metakommunikasjonen. Noen ganger kan vi mistolke hunden hvor den knurrer og samtidig vifter med halen, hvor vi oppfatter hunden å vise en trussel og hilse samtidig. Men dette er også observert hos hunder som har hatt problemer med sosialisering og i kroniske hierarkiske forstyrrelser i en flokk.

Alle lyder hunder lager, bortsett fra uling hos ulver (og noen hunder) og vokalisering i forbindelse med separasjonsproblemer, blir sendt ut på korte avstander og presenteres sammen med karakteristiske kroppsholdninger. Vokale signaler og visuelle signaler fra en hund forsterker hverandre for å gi en så klar kommunikasjon som mulig. For eksempel vil en dominant hund som knurrer, vise tennene, ha en oppreist kroppsholdning ovenfor en underdanig hund som har en lav positur, ynker seg litt og av og til urinerer. Å bruke slike signaler ovenfor hundene kan fint brukes av oss mennesker. Et knurr er ofte mer effektivt enn en sint stemme som kjefter.

Ulver bruker mindre lyder enn det hundene bruker. Bjeffing hos hunder ser ut til å være en informasjon om at de er tilstede, en terretoriell atferd, eller for å identifisere et individ. Det er også observert at blinde hunder eller hunder med dårlig syn bjeffer når de kommer til steder med andre hunder. Det er samtidig interessant å observere at hunder som går fritt omkring sjeldent bjeffer. Det er sett på to spesielle signaler som ble brukt av mennesker for å kommunisere med hunden under trening. Det ene var et høyfrekvent gjentakene lyd som ofte ble brukt ved innkalling, den andre var en lang lav lyd for ”bli” som du sikkert kjenner til.

Det viste seg at KOM-lyden virket og de aller fleste hunder kom når denne lyden ble brukt. I motsetning var ikke BLI-lyden like effektiv. Det den førte til var en reduksjon i bevegelse, ikke det at hunden ble på stedet. Det ser ut til at signaler vi mennesker bruker ovenfor hundene våre kan deles inn i flere kategorier, BLI-lyden kan sammenliknes med ROLIG, og fører til at hundens aktivitet reduseres. Skal en imidlertid ha hunden til å stoppe eller stå stille, viste det seg at en kort lyd var det beste. Slik som et raskt STOPP. Krebs og Dawkins mener at formålet med å kommunisere med lyder er å manipulere mottakeren. Og det er det som ofte vises når en observerer gjeterhunder i aksjon som blir informert om hvor og hvordan de skal bevege seg.

Bjeffing hos hunder er et tema som er utsatt for stor debatt. Mens noen mener at bjeffing hos hunder er et akustisk uttrykk for at hunden har utviklet seg til å ha et mer sofistikert vokalisering gjennom domestiseringen, mener andre at bjeffingen ikke har noen kommunikativ verdi.

Ideen bak dette er at det er stor forskjell i bjeffing hos hunder og ulver. Ulvene bjeffer sjeldent og bjeffingen står for bare en liten prosent av den vokaliseringen en ulv utfører. I motsetning bjeffer hunder relativt ofte og noen kan bjeffe i flere timer i strekk. Samtidig bjeffer ulver vanligvis kun i to situasjoner, det er et varsel bjeff og i territorielle sammenhenger – hvor hunder bjeffer i nesten alle sammenhenger. Bjeffing hos hund og ulv er ikke systematisk undersøkt og en vet derfor relativt lite. Bjeffing kan være noe som kan selekteres for, ettersom bjeffe-terskelen sannsynligvis er arvelig og styres av et dominant allel. Men det er også noen som mener at det ikke bare er terskelen for å begynne å bjeffe som er forskjellig mellom raser, men også egenskapen for å lære å bjeffe og å lære å bjeffe i ulike sammenhenger.

Ettersom hunder og ulver vokser opp i ulike miljøer kan dette også være en årsak til at hunder bjeffer mere og i flere typer situasjoner. Livet i fangenskap bidrar til at hunden utsettes for flere stimuli, i motsetning til ulven som lever i store territorier. Når hunder bjeffer blir bjeffingen ofte forsterket avhengig ev ”inntrengerens” respons. Ettersom det også er mye høyere tetthet i hundepopulasjonen enn i ulvepopulasjonene vil mange hunder bjeffe pga sosial fasilitering (når bjeffingen ”smitter”). Andre hunder har lært å bjeffe av deres eiere ved at de bl.a. får oppmerksomhet eller for oppnå noe når de bjeffer, f.eks. å gå ut å tisse.

I en undersøkelse i Italia hvor de så på bjeffeatferden til frittlevende hunder viste det seg av de bjeffet mye sjeldnere enn hunder som levde sammen med mennesker. Disse hundene bjeffet i to typer situasjoner. Ulver bjeffer eller vokaliserer før de skal på jakt, hundene her bjeffet før de vandret av gårde til den lokale søppelfyllinga. Disse hundene bjeffet også når de møtte aggressive motstandere, det så nesten ut som om de hadde bjeffekamper helt til en av partene trakk seg unna. Så det ser nesten ut som om hunder som lever fritt har en bjeffe atferd som likner mer på ulvene enn de hundene som lever sammen med mennesker.

Mange av bjeffetypene som hundene kommer med er f.eks. at hunder bjeffer flere ganger etter hverandre i situasjoner hvor ulver bjeffer bare en gang.